Arbeidshverdagen i det akademiske fellesskap ser ulik ut.
Mens noen i disse dager har fått hverdagen snudd på hodet og arbeider aktivt
for å digitalisere både undervisningsopplegg og eksamensformer, så har andre i
prinsippet fått det enhver forsker setter stor pris på: sammenhengende tid til
forskning. Pålagt hjemmekontor og minimal sosial kontakt skulle jo kunne være
en lissepasning til forskere, og gi tid til konsentrasjon og fordypelse. Det er
det sikkert også for noen.

For andre som ikke har familie så tett innpå, så kan
fraværet av kontakt bli vanskelig og gjøre konsentrasjon vanskelig. Selv om
ingen skrev det eksplisitt, så er heller ikke ensomhet og alenehet nødvendigvis
veien til en lykkelig arbeidsdag og full konsentrasjon. Bekymringer tar lett
overhånd og trives godt når veggen er din eneste samtalepartner. Også mange
forskere trenger et fellesskap å høre til for å opprettholde motivasjon og hente
inspirasjon.
Atter andre beskrev utfordringer knyttet til fremdrift i
prosjektet, og gav uttrykk for at det var full stans av datainnsamling. Når
verden lukkes ned, så blir det heller ikke mulig å samle inn data. Og om de
dataene du trenger har preg av sesong, så er det heller ikke nødvendigvis helt
enkelt å utsette det et par måneder.
Det var også utfordringer knyttet til pliktarbeid ved siden
av doktorgradsarbeid, og med nettilgang på hjemmekontor. I det hele tatt så
preger pandemien arbeidshverdagen i akademia på litt forskjellige måter. Universitetene forsøker å finne gode løsninger på de utfordringer som melder
seg. For stipendiater er det særlig viktig å melde ifra om slike utfordringer
slik at det blir mulig å komme i dialog om mulige løsninger på et tidlig nok
tidspunkt. For oss alle blir det viktig med en stor porsjon raushet og toleranse. Vi må også utvikle og bruke vår kompetanse til å ta vare på hverandre aktivt.