mandag 23. mars 2020

Institusjonell autonomi og sammenlignbar kompetanse

Den pågående pandemien har synliggjort utfordringer knyttet til helse- og sosialfag innen høyere utdanning. På den ene siden er Universitets- og høgskoleloven som gir kraft til og verner om begrepet institusjonell autonomi (jf. §1-5). Det forventes også fra Kunnskapsdepartementet at de ulike universitetene og høgskolene i Norge utvikler en særegne profil, og slik sett skiller seg noe fra de andre lærestedene. Universitetet i Agder (UiA) har som eksempel profilert seg gjennom sin visjon «Samskaping av kunnskap», og med det ønsket å styrke omgivelsenes forventninger om samarbeid og praksisnærhet i sin utdannings- og forskningsportefølje. Det forplikter på alle nivå på UiA.

Samtidig er det særlig innen helse- og sosialfagene forventninger om at uteksaminerte studenter har en rimelig lik kompetanse. De skal kunne fungere i stillinger som sykepleiere eller vernepleiere uavhengig av geografisk tilhørighet. Har du et vitnemål med bachelor i sykepleie, så forventes det at du har kompetanse som svarer til nasjonale og europeiske krav til denne utdanningen. Dette er en forventning som forplikter i forhold til helse- og sosialtjenestene.

Praksis er en vesentlig del av disse utdanningene. I Norge reguleres kvaliteten for praksis gjennom nasjonale læringsutbytter. Alle sykepleierstudenter skal for eksempel oppnå de samme læringsutbyttene, mens det enkelte lærested avgjør hvordan læringsutbyttene oppnås. I henhold til yrkeskvalifikasjonsdirektiver fra EU for den samme utdanningen, er læring i praksis regulert gjennom hvor mange timer studentene skal være i praksis. Da er det selve den kvantitative tilstedeværelsen som er nøkkelen til læring.

Under den pågående pandemien håndterer lærestedene spørsmål om praksis ulikt. Noen har valgt å ta alle studentene ut av praksis med umiddelbare virkning. Andre velger å la de studentene som har begynt sine praksisstudier sluttføre dem, men sender ikke ut nye studenter i praksis. Atter andre overvåker situasjonen fortløpende, men legger til rette for at studentene kan gjennomføre praksisstudiene i tråd med studieplanen.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim aksepterer en slik forskjellighet under henvisning til universitetenes autonomi, og har initiert midlertidige endringer i regler og forskrifter slik at universitetenes ulike valg ikke skal gjøre studentene skadelidende. Han oppfordrer til nasjonal koordinering i regi av Universitets- og høgskolerådet. Samtidig er Kunnskapsdepartementet tydelige på at forventet læringsutbytte i forskriften for sykepleierutdanningen fortsatt gjelder. Det er forståelig. Tjenestenes hensyn om forventet kompetanse skal også ivaretas.

Dette skaper fort noe frustrasjon. Det er imidlertid en situasjon vi må håndtere så lenge vi både ønsker institusjonell autonomi på universitetsnivå og har ambisjoner om å utdanne studenter med rimelig sammenlignbar kompetanse på profesjonsnivå. Og det gjør vi jo. Vi ønsker begge deler.