
De siste ukene har vært helt ekstraordinære i Norge og i
store deler av verden. Pandemien har synliggjort vår egen sårbarhet og vår avhengighet
av hverandre både for å holde oss friske og unngå sykdom, men også for å holde
oss i livet og unngå døden. Det er jo sjeldent at oppdatering av antall
smittede, antall intensivpasienter og antall døde er fast oppslag i
nyhetssendingene. Men det er det nå, og kan på mange måter fungere som en påminnelse
om vår egen dødelighet.
For min del kan denne påminnelsen også fungere som en spore
til livsbevisshet, og en spore til glede over det livet jeg lever og de muligheter som er
blitt meg til del. Av og til kan jo slike store tanker om hvordan våre liv er
sammenvevd og om sammenhenger mellom kultur og natur fungere som en spore til å
verdsette hverandre og ta godt vare på naturen vi har rundt oss. Dette får bli min hilsen inn i påskehøytiden 2020.
God påske!