«Memento mori» het det i det gamle Roma. «Husk at du skal dø.»
Dette ble visket inn i øret på hærførere som kom tilbake etter seiersrike tokt
i fremmede land, og som derfor ble innvilget et triumftog gjennom Romas gater. Han
mottok folkets hyllest, mens en slave holdt en seierkrans av laurbær over hodet
hans. I tillegg hadde slaven i oppgave å minne hærføreren om at han skulle dø. Så gjennom triumfferden i Romas gater visket slaven jevnlig "Memento mori". En
slik dødsbevissthet blir av flere løftet frem som en viktig erkjennelse også
for oss moderne mennesker.
De siste ukene har vært helt ekstraordinære i Norge og i
store deler av verden. Pandemien har synliggjort vår egen sårbarhet og vår avhengighet
av hverandre både for å holde oss friske og unngå sykdom, men også for å holde
oss i livet og unngå døden. Det er jo sjeldent at oppdatering av antall
smittede, antall intensivpasienter og antall døde er fast oppslag i
nyhetssendingene. Men det er det nå, og kan på mange måter fungere som en påminnelse
om vår egen dødelighet.
For min del kan denne påminnelsen også fungere som en spore
til livsbevisshet, og en spore til glede over det livet jeg lever og de muligheter som er
blitt meg til del. Av og til kan jo slike store tanker om hvordan våre liv er
sammenvevd og om sammenhenger mellom kultur og natur fungere som en spore til å
verdsette hverandre og ta godt vare på naturen vi har rundt oss. Dette får bli min hilsen inn i påskehøytiden 2020.
God påske!
