Om å verdsette sine følgesvenner

Neste år er det valgår, og trolig blir skole nok en gang et sentralt tema. Flere partier vektlegger betydningen av gode lærerne for å skape en god skole. Dette har fått meg til å tenke på hvem som har vært gode lærere for meg, og litt om hvorfor. Så ved inngangen til et nytt år tenkte jeg skulle framsnakke noen lærere som har vært viktige for meg på ulike nivåer i utdanningssystemet, og bruke det som grunnlag for en refleksjon over hvem som er gode lærere. En ting må da avklares helt i starten. Min beskrivelse er høyst personlig. Så når jeg nå skal fortelle litt om lærere som på ulike måter har vært gode for meg, så sier det kanskje vel så mye om meg som om dem. Men det kan fungere som en slags oppsummerende evaluering av en bruker av det norske utdanningssystemet gjennom mange år. Og det påstås jo at brukerevalueringer er viktig for å utvikle kvaliteten på tjenestene.

Grunnskole

Jeg begynte på Birkenlund barneskole i Arendal høsten 1972, og ble møtt av Oddvar Zakariassen. Han ble min klasseforstander de neste seks årene. For meg fungerte hans blanding av fasthet og raushet. Han satte klare rammer, men lagde også noen lommer av lek og uhøytidelighet. Selv om han lærte oss gutta ganske så strengt hvordan vi skulle bruke badstua, dusje og tørke oss etterpå, så lot han oss også av og 

til løpe nakne rundt i gymsalen for å lufttørke. Det tjener som et eksempel på hans blanding av fasthet og raushet. Han fungerte som en bauta på barneskolen for meg, og fortjener en stor takk for det.

På ungdomsskolen økte antallet lærere, og mye var i endring. Stian Aaby var en klasseforstander med et vennlig øre og øye. Det var en underlig tid på mange måter, og vi var mange som hadde bruk for en godhjerta sjel. I tillegg var jo mannen begeistret for matematikk, og det kan jo aldri bli feil – i hvert fall ikke for meg. Det ligger en matematiker begravet i meg. Etter hvert er han nokså godt begravet, men gleden over matematikk sitter såpass godt i at jeg i det minste tror at jeg er god i matte. Aaby har flere aksjer i den tiltroen, og min erfaring er at troen «på at du kan» ofte er en forutsetning for at «du klarer».

Videregående opplæring

Arendal videregående skole ble mitt neste tilholdssted. Tore Oland var min norsklærer og klasseforstander i to år, og stimulerte meg til å tenke selv. Han var en leken og utfordrende lærer som gjennom sin gjerning formidlet sentrale elementer av vår humanistiske arv. Hans kjærlighet til Henrik Ibsen har dessuten vært hjelpsom gjennom livet. Norskstilene oste av sigarlukt når vi fikk dem igjen, og kommentarene var gjenkjennelige: «Jeg er fullstendig uenig i dine synspunkter her, Andersen, men du skriver godt og har godt grep om norsk skriftlig. 5-» Slike tilbakemeldinger styrker selvtilliten, og utfordrer deg til å stå frem i verden. For egen del ville jeg vel gitt han følgende kommentar: «Politisk sett er vi nok litt uenige, Oland, men du er en fantastisk lærer og et strålende medmenneske. 6-»

Høyere utdanning

Trygve Aasgård traff jeg på Aker sykepleierhøgskole i Oslo i 1985. Trygve er en jazz-elskende, pianospillende, underfundig sykepleielærer som særlig har utforsket forholdet mellom musikk og helse. Han er nå en pensjonert professor fra det som engang var Høgskolen i Oslo og Akershus. Trygve var der når jeg følte meg fortapt på Dikemark og hadde gått meg vill i restene av det terapeutiske samfunn der alt skulle snakkes om på store fellesmøter. Den gangen synes jeg egentlig det var skummelt nok å si mitt eget navn høyt i større forsamlinger. Trygve var da en god følgesvenn å ha også fordi han erkjente at læring innen menneskefagene også er en høyst personlig prosess.

Statens Utdanningssenter for helsepersonell holdt til i Quislings gamle bolig, Villa Grande, på Bygdøy utenfor Oslo, og her møtte jeg Brita Nilsson en januardag i 1992. En på alle måter fargerik dame som fikk meg til å møte min egen arroganse på min vei til dypet av min sjel for å bli psykiatrisk sykepleier. En kvinne dypt forankret i vår felles humanistiske arv og kronisk bekymret over tellekantsystemer og metodetyranni i helsevesenet. «Du kan ikke telle deg til en tango», nærmest ropte Brita og understreket på den måten at alle møter er unike og kan ikke standardiseres. Et klokt og mangesidig menneske jeg lærte mye av og satte stor pris på.

I 1997 startet jeg på hovedfag i helsefag ved Universitetet i Bergen, og her ble jeg kjent med Herdis Alvsvåg. Et fantastisk menneske. Herdis står i en stolt tradisjon av sykepleiere som med grundighet, interesse og dyp respekt møter deg som et medmenneske. Hun er en lærer som forventer at du kan og vil noe, og fortsetter samarbeidet derfra - kunnskapsrik og engasjert. Hennes forventning om interesse, hennes iboende vilje til læring og utvikling var inspirerende for meg, og har også hatt stor betydning for å forankre omsorgsfagene i human- og samfunnsvitenskap også i mitt yrkesliv.

Tommy Svensson ble min følgesvenn da jeg gjennomførte min doktorgrad i folkehelsevitenskap ved Nordic School of Public Health i Gøteborg. Vi startet samarbeidet i 2008, og samarbeidet i fire år. Tommy ba meg utdype og begrunne. Han etterspurte argumentasjonsrekker og overveielser. Tommy uttrykte begeistring for min nysgjerrighet og var åpen for nye ideer, men var samtidig klar på at jeg måtte holde fast og ta en ting om gangen. Forskning er ikke bare nysgjerrighet og kreativitet, det er også et håndverk preget av grundighet, systematikk og kritisk tenkning. En på alle måter strålende veileder.

Hvem er de gode lærerne?

Jeg har lært mest av lærere som har inspirert til læring gjennom eget engasjement og imponert med sin kunnskap og innsikt, men som også har vært åpen for mine innspill og kommentarer. Jeg har fått mindre igjen av mer instruktive lærere. De har jeg møtt en del av – på alle nivåer. Ikke det at jeg ikke har lært noe. Neida. På ingen måte. Det kan godt være at jeg ville gjort det ennå bedre på noen eksamener med mer instruktive lærere, men det har ikke sporet meg til videre fordypning. Det hadde forblitt en passeringsøvelse jeg gjorde for noen andre, og ikke for meg selv. Det er lærere som ikke har vekket min nysgjerrighet og engasjement, og fått meg til å ønske å lære mer. Så for meg fungerer det aller best med lærere som kan forholde seg til elever og studenter som både vitende og uvitende, som mennesker som har kunnskap og som vil lære mer.

Jeg har imidlertid også trengt lærere som har erkjent at mennesker ikke bare er målstyrte, konkurransedrevne fornuftsvesener, men også følsomme, begjærsøkende, ufornuftige vesener som for eksempel kan trenge å løpe naken i en gymsal med et håndkle over hodet og forsøke å fly. Begge deler. Samtidig. Så når politikerne roper etter mer matematikk i skolen, så er vanskelig for en som også elsker matematikk å si seg uenig i dette. Vi trenger åpenbart realfagskompetanse i vårt samfunn. Teknologi kan løse problemer og skape nye muligheter. Men jeg skulle ønske at politikerne også ropte etter mer kunst og kultur i skolen. Vi trenger åpenbart mer livskunnskap i et samfunn med bekymringsfull økning av psykososiale problemer. Kunst og kultur øker forståelse og gir innsikt. Det er særskilt verdifull innsikt i en tid der verden stadig blir mindre, og betydningen av åpenhet, romslighet og perspektivrikdom stadig blir viktigere. 

Godt nytt år!