lørdag 30. januar 2021

Språk er makt

Ordene vi velger for å beskrive eller navngi noe (eller noen) formidler et bilde av dette ”noe(n)”, og skaper samtidig et bilde av hvordan du mener dette ”noe(n)” skal forståes. På den måten både gjengir og skaper språket virkelighet. Det blir med andre ord noe mer enn et redskap for kommunikasjon. Det blir også en arena der det forhandles og kjempes om verdier og forståelsesformer. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at norske politikere kunne vedta en lov om selvbestemt fosterdrap eller sende soldater i krig for å kjempe mot frihetskjempere.

Språket tar farge av avsenderens grunnleggende antagelser om verden og hvordan den henger sammen, og inviterer mottakeren til å akseptere og bygge videre på denne iboende og ofte uuttalte stillingtaken. Det er noe av grunnen til at forskere er forsiktige med å ukritisk videreføre et ideologisk farget språk. Det kan fort befeste og forsterke forståelsesmodeller som i seg selv kan være begrensende for å utvikle ny kunnskap. I enkelte tilfeller kan det bli en form for maktutøvelse med politiske undertoner som skaper virkelighet.

Spørsmålet er om akademia selv klarer å holde en kritisk distanse til språket i egen sektor. Hvilke verdier og forståelser av utdanning og studenter videreføres og forsterkes når vi bruker begreper som studiepoengsproduksjon og studentgjennomstrømming? Hvilke relasjoner skapes mellom studenter og lærere, mellom studenter og utdanningsinstitusjon gjennom et slikt begrepsapparat?